Hei, alle sammen.
Jeg har lovet å lage julenummeret av Dølahesten i år, og sette sammen kalenderen.
I den anledning er jeg blitt bedt om å presentere meg sjøl.
De fleste, spesielt på østlandet, har sikkert sett ei skautkjerring som surrer rundt med kamera og terroriserer utstillere til å mønstre hestene sine skikkelig. («Et halvt skritt tilbake! Ett liiiite et til! Nei, han/hun står ikke bra, lei litt fram… Senk hånda di!») Det er meg. Og jeg har gjort det der i godt over to tiår, faktisk. Ti-femten år før der igjen, var det Magnus som hadde den jobben.
Vi har begge vært dypt engasjert i dølahest, både med tanke på fotografering, utstilling av egne hester, kjøring i skogen og avl, ikke minst. For min del har det også blitt mye skriftlig.
Min første hest fikk jeg i romjula i 1974, et hoppeføll. Ingen av oss kunne noe, så læringskurven var bratt, gitt. Men vi jobbet oss sammen og fikk det kjempefint. Rideturene våre var fort vekk på ei mil og vel så det etter skoletid, og hvis det var fullmåne red jeg gjerne på natta. (Har du forsøkt å ri i måneskinn natterstid? Det er som å eie hele verden. Alt er stille, og man kan ri på steder der det vanligvis er fullt av folk og biler uten å møte en sjel.)
I 1981 traff jeg Magnus, og han viste meg en ny verden. For ham sto arbeidskjøring i sentrum, og da spesielt i skogen. I mange år, etter at vi kjøpte bruket vårt i -89, var det hestene som dro ut tømmeret. Først var det Magnus og svigerfar Simen som drev. Begge var skogsarbeidere og hestekarer av både yrke og lidenskap. Da Simen ga seg, sånn i noen og åttiårs-alderen, var det meg som ble med og kjørte hest. Ungene hadde begynt på skolen og svigermor Anna laget middagen de dagene. Et av minnene jeg har mest glede av, var en vinter Magnus hogg et par kilometer ovenfor her vi bor. Da selte jeg på Borka og Rosita i totida, kjørte Rosita og hadde Borka løs etter (dvs etter at vi hadde passert fugleneket på tunet, for der kunne det fort bli en stopp). Så gikk vi den svingete hestevegen opp, møtte Magnus og hadde med to lass ned igjen. Det var så trivelig.
Nå har vi levert over til neste generasjon, som heldigvis også deler gleden over en god dølahest.
Jaja, jeg skal gi meg. (Putt på ei krone og jeg skravler i to timer…) Jeg er godt i gang med kalenderen, men mangler gode bilder for spesielt mars, oktober og desember (kan jeg få et «julete» bilde?), samt omslaget. Omslaget bør helst være et Wow! Så folk får lyst til å kjøpe kalender, OG synes at dølahesten er den fineste hesten i verden… sånn ideelt sett.
Hvis DU sitter på noen knallfine kalenderkandidater, uansett måned, så blir jeg kjempeglad om du mailer dem til meg pronto. Den skal nemlig i trykken forholdsvis fort, slik at den er klar i alle fall til Stavmarken. Den som får bildet sitt der, får en kalender i honorar, samt en smule ære og berømmelse. (Du blir altså ikke rik, bare berømt.)
Bidrag til bladet tas også imot med takk! Har du opplevd noe spesielt? Noe spennende, lærerikt, skummelt eller nyttig? Trist eller morsomt? Har du en favoritt-døl? Er det noe du brenner for?
Jeg gleder meg til å høre fra deg, så får vi et variert Dølahesten med masse herlig stoff til jul!
Mailadressen er medlemsblad@dolahesten.no
Hilsen Runa.